Friday, October 20, 2006

Strømmestiftelsen

Mikrofinans
Uke 42 2006

Nyhetsbrev
om Mikrofinans
I en årrekke har Strømmestiftelsen trodd på og brukt mikrofinans, også kalt mikrokreditt, i kampen mot fattigdom. Den 10. desember 2006 får professor Muhammad Yunus Nobels Fredspris for, nettopp gjennom mikrofinans, å ha hjulpet millioner av fattige mennesker til et bedre liv.


Det var troen på mennesker som har viljen og drømmen om et liv utenfor fattigdom, men som er for fattige til å få lån i vanlige banker som satte økonomiprofessoren fra Bangladesh på sporet.
Han begynte et forsiktig eksperiment der han lånte penger til flere grupper fattige. De skulle forvalte pengene de lånte, og betale lånet tilbake med renter. Slik skulle de vise for seg selv og hele verden at det er mulig å starte på veien ut fra fattigdom. Alt de hadde behov for var et ønske om å gjøre noe, og litt penger i lomma. Og de klarte det. I dag er Yunus og Grameen Bank verdenskjent for sitt arbeid med å utrydde fattigdom i Bangladesh.
Fredsprisen har ytterligere understreket hvor viktig mikrofinans er i kampen mot fattigdom og for å bygge fred.

Strømmestiftelsen har i flere år rendyrket mikrofinans som en av våre hovedaktiviteter i kampen mot fattigdom. En evaluerings-rapport, gjennomført av Nordic Consulting Group, på bestilling fra Norad, sier følgende om Strømmestiftelsens mikrofinansvirksomhet:


"Ikke bare leverte Strømmestiftelsen all den informasjonen de skulle innen tidsfristen. Strømmestiftelsen leverte også nærmest all den informasjonen som var etterspurt. Den største aktøren fremstår således også som den mest profesjonelle".


Mikrofinans er komplekst og handler om fattige mennesker som får mulighet til å låne penger. Uten sikkerhet vil ingen vanlig bank ha noe med disse å gjøre. Strømmestiftelsen og flere andre tror på fattige menneskers vilje til et liv utenfor fattigdom. Og gang etter gang opplever vi at de klarer det.
Kort fortalt handler mikrofinans om banktjenester til fattige.

Noen kommer til banken med sparepengene sine, det kan være 50 kroner - 100 kroner eller mer. Noen vil spare, andre vil låne, mens andre vil bruke banktjenester som livs- og helseforsikring. Personen som låner er sammen med andre i en gruppe - gjerne fem, sju eller flere personer. Som gruppe står de ansvarlige overfor hverandre for å forvalte lånene og betale det tilbake innen den avtalte tidsfristen med en rente som i all hovedsak forholder seg til den veiledende renten i landet. Slik blir pengene vi - du og jeg - er med og gir til mikrofinans og Strømmestiftelsen aldri brukt opp. I stedet vokser og vokser midlene og sirkuleres hele tiden til glede for stadig flere mennesker som gjennom sine lån kommer ut fra fattigdom.

I Strømmestiftelsen hjelper vi mennesker i gang. Med hjelp av mikrofinans gir vi mulighet til et liv utenfor fattigdom. Mikrofinans skaper stolte mennesker som får troen på seg selv og et nytt liv utenfor slummen. Mikrofinans skaper stolte givere, mennesker som tar fattige mennesker på alvor. Muhammad Yunus startet dette viktige arbeidet. Nå får han fredsprisen. Verden har oppdaget mikrofinans og mikrokreditt. Vi skal være med å ta dette viktige arbeidet videre sammen med deg.

Sunday, August 06, 2006

Rettferdig handel

Vi aner ikke hvor heldige vi er, vi som er født i Norge. Vi vant mye og stort, uten innsats, i det store globale verdenslotteriet.

Å handle rettferdig er en utrolig enkel og fryktelig lite krevende måte DU kan gjøre at flere bønder og arbeidere i utviklingsland får en mer rettferdig lønn for arbeidet de utfører.

Kan dere ikke være så snille å kjøpe rettferdige varer, som for eksempel rettferdig kaffe. Finnes mange ulike typer slik at alle kan finne en de liker! I mange butikker finnes rettferdig sjokolade også, og jo flere som spør etter rettferdige produkter; jo flere produkter kommer og jo flere butikker tar dem inn! Disse varene står ofte på en egen hylle, let så skal du finne! Varene kan være merket enten "Fair Trade", eller "Max Havelaar". Akkurat nå er det 18 merker som har godkjente FairTrade varer i Norge. Noen av de mest kjente er kanskje Joh. Johannson (kaffe), Friele (kaffe), BAMA Gruppen (bananer), Lerum (appelsinjuice) og Confecta (te). Den gule Kjeldsberg kaffen er også FairTrade, og kaffen kommer fra et prosjekt i Øst Timor, støttet av Strømmestiftelsen!


(hentet fra http://www.maxhavelaar.no/)
Våre daglige gjøremål, som for eksempel å handle i butikken, kan ha en avgjørende betydning for livet til mennesker som lever på andre siden av jorda. Mange produsenter i utviklingsland får desverre for lave priser for produktene sine. De er dermed ikke i stand til å forsørge seg selv og sin familie. Prisene de får dekker ofte ikke familiens mest nødvendige behov for mat, utdanning og helse.



Max Havelaar og Fairtrade er en internasjonal merkeordning som garanterer at småbønder og plantasjearbeidere i utviklingsland får tryggere arbeidsvilkår og bedre priser for sine produkter. I Norge, som i mange andre land rundt om i verden, er Max Havelaar og Fairtrade et viktig redskap for å sikre produsenter i utviklingsland gode arbeidsvilkår og skikkelige priser for produktene deres.

Thursday, May 04, 2006

Sandnes, Norge

Hjemme igjen!

Blir i Oslo en god stund fremover fra august 2006 av ;)

Wednesday, April 26, 2006

Mus i hus


Vi har hatt mus i huset. Eller rettere sagt i rommet. Vi delte den visst med naboene, men de brydde seg ikke så mye om den. "Yes, yes, even us, we have it". Da Kathrine spiste muselort i frokostblandingen, måtte vi ta affære. Nå er musen borte! Og den kommer aldri mer tilbake!

Trafikken i Kampala

Amøber i magen

Det er offisielt, jeg har amøber i magen. Ikke noe gøy siste uken det da. Men jeg går på superdyr lynkur, så vi satser på den virker kjapt.Min søster, Oddbjørg Deriaz; dip. trop. nurse, har fortalt meg at jeg ikke bare har amøber i magen, jeg har faktisk amøbedysenteri. Jeg har dysenteri! Ikke så gøy når man er syk, men litt gøy å ha hatt dysenteri da!

Og jeg ble frastjålet mesteparten av klærne mine. De hang til tørk utenfor huset vårt, og vips neste morgen var de borte. Jeg tenkte at denne gangen kunne jeg jo gå til politiet slik at jeg kunne få igjen på forsikringen, for det har jeg aldri gjort før. Men det er lettere sagt enn gjort i Afrika. I dag fikk jeg endelig politirapporten, etter 8 besøk på politistasjonen. Denne rapporten har kostet mye blod, svette og tårer, og til slutt da også 2000 ugandashilling. De ville jeg skulle betale 50 000 shilling, noe som er nærmere 200 kroner, men da nektet jeg. Jeg VET at en politirapport ikke koster 200 kroner uansett hvor du er. Så etter mye om og men og krangling og tusling frem og tilbake til politistasjonen borti veien fikk jeg endelig det jeg ville ha, og det var ikke langt på nært så dyrt som de ville ha det til. Og bare så det er sagt, den norske ambassaden hjelper ikke norske statsborgere så mye når de trenger hjelp.

Monday, April 24, 2006

FysioMarianne

Fysioterapeut Marianne som er fredskorpser i Kenya var paa besoek i helgen. Hun jobber for CHRISC i tillegg til aa vaere fysioterapeut paa MYSA (og for Mathare United for dem som har hoert om det). Vi arrangerte workshop om forebyggende trening for fotballspillere for en lokalgruppe i Kampala og en anen gruppe i Luweero. Gruppene satte saa stor pris paa undervisningen, og vi endte opp med aa ha for lite tid, for det Marianne underviste om var virkelig nyttig og de hadde saa mange spoersmaal. Hun gikk gjennom et treningsprogram FIFA har utviklet for fotballspillere; F-MARC 11. Programmet bestaar av 10 treningsoevelser som legger vekt paa styrke, balanse og hopp- og landingsteknikk. De store fotballklubbene i Europa bruker dette treningsprogrammet som en del av oppvarmingen paa hver trening. Det har vist seg aa vaere svaert effektivt i skadeforebygging. Punkt nr. 11 er FAIR PLAY. Dette er utrolig viktig aa legge vekt paa her, fordi spillerne spiller roefft og hardt.

Naar jeg snakker med Marianne om fysioterapiting merker jeg hvor mye jeg faktisk savner det og hvor mye jeg gleder meg til aa begynne aa studere igjen neste aar. Og dette er virkelig positiv utvikling ;)

Monday, April 17, 2006

mr boda

I dag klarte jeg endelig å overbevis bodaguttene (motorsykkeltaxisjåførene) utenfor huset vårt at navnet mitt IKKE er Mzungu (hviting), men faktisk Silje. Jippi! Så nå kan de rope Silje etter meg, ikke Mzungu. Et lite steg for meg, men et stort for menneskeheten...

Og så må jeg bare fortelle noe jeg glemte i forrige innlegg; vi var på safari med foreldrene våre, og sov i safaritelt midt i parken den natta. Flodhestene vandret rundt teltene våre hele natten og pustet og peste verre enn oss oppe på vulkanen. Innrøm det, det er litt tøfft å ha sovet midt blandt flodhester.

Varmt i Afrika?

Man tenker at når man drar til Afrika skal man være varm. Alltid. Det stemmer forsåvidt som regel i Kampala, i dag for eksempel er det strålende sol og 34 grader. Men i Kisoro er det litt annerledes. Kisoro er en grenseby helt nede i sørvest hjørnet av Uganda. Store vulkanfjell skiller Uganda fra de to landene Congo og Rwanda, som jeg er helt sikker på alle har hørt om, både på godt og vondt. Mest vondt desverre. Vet ikke om jeg ville beveget meg inn i Congo der oppe i hvert fall. De måtte stenge en nasjonalpark der man kan se gorillaer fordi opprørsgrupper bortførte og drepte en turistgruppe. Men, uansett, når vi hadde foreldrene på besøk måtte vi jo ta dem med til Kisoro fordi naturen der er helt fantastisk, og fordi man kan gå tur opp på vulkanene. For dere som kjenner familien Stangeland vet dere jo at det som gjør livet verdt å leve for herr og fru er å få gå turer oppe i fjellet, og helst bestige enhver topp i sikte.

Turen vår til Kisoro var egentlig en jobbtur. Vi skulle besøke en CHRISC-gruppe og undervise i, som vanlig, forstehjelp og frisbee. Men det regnet (regntid), så gruppen kom ikke på tiden. Da måtte vi leke med barna rundt kirken i stedenfor. Og dagen etterpå besteg vi en sovende vulkan som heter Mount Gahinga og rager hele 3478 moh. Vi begynte på 1200 moh. Det er over en kilometer rett opp, bare så dere vet det, og det tok oss 8 timer. Alle kom opp, om enn litt svimle og hodeverkende og pustende og pesende pga høyden. På vei ned begynte det selvfølgelig å regne. Vi var jo i en tropisk regnskog (Mugahinga National Park, som egentlig har gorillaer, men de har for tiden immigrert over grensen til Congo. Ser ut som om Congo ikke er så farlig for gorillaer som for turister). Vi hadde med oss ikke mindre enn 4 væpnede nasjonalparkvakter, for vi kunne jo risikere å bli angrepet av ville dyr. Uansett, det regnet og regnet, jeg hadde ikke regnjakke og ble søkkvåt helt inn til huden, og selv om jeg altså er i Afrika skalv jeg av kulde da vi kom til hotellet. Og da er det ikke snakk om å dusje i kaldt vann. Nei, vi lar være å dusje, jeg og Kathrine, og drar på middagsbesøk til pastoren med 8 timers svette og tropisk regn og møkk på kroppen. Det blir for slitsomt å ta vare på sin egen personlige hygiene her, så vi lar heller være.

Besøksfest

Både jeg og Kathrine har hatt besøk av foreldrene våre nå i det siste. Det var utrolig gøy å få vist folk rundt i byen vi kjenner og liker ganske så godt nå. Og det som var enda gøyere var at begge foreldreparene hadde med seg en haug med klær, leker og skoleutstyr til barna på Feed My Lamb. Vi hadde en "påskefest" siste dagen før påskeferien med foreldrene våre til stede. Barna sang først for oss, og etterpå fikk de gaver som bestod av sårt tiltrengte klær og sko og leker. Dere skulle sett gleden i øynene til disse barna når de får klær som er nye og rene og hullfrie. Det er i sånne situasjoner en ser at det faktisk er bedre å gi enn å få! Bamser og lego og hoppestrikker er ting ikke alle og enhver har her, i motsetning til hjemme. Til og med de største barna ble fra seg av glede ved synet av de magiske lekene. De blir nok godt brukt disse gavene, og ikke gjemt bort et sted eller kastet...

Vi aner ikke hvor heldige vi er, vi som er født i Norge. Vi vant mye og stort, uten innsats, i det store globale verdenslotteriet.

Wednesday, April 05, 2006

Gym på Feed My Lamb



avskjedsfest allerede

I går hadde de avskjedsfest for oss på døveskolen. Slutten på Ugandaoppholdet nærmer seg farlig fort. Skolene tar ferie nå før påske, så i går var siste gangen vi fikk jobbe med de døve barna. Vi fikk øvd oss på å si hade og takk på døvespråk, det er ikke bare bare skal jeg si deg.