sillyblogg

Strømmestiftelsen

2006-10-20T12:20:00.000-07:00

Mikrofinans
Uke 42 2006

Nyhetsbrev
om Mikrofinans
I en årrekke har Strømmestiftelsen trodd på og brukt mikrofinans, også kalt mikrokreditt, i kampen mot fattigdom. Den 10. desember 2006 får professor Muhammad Yunus Nobels Fredspris for, nettopp gjennom mikrofinans, å ha hjulpet millioner av fattige mennesker til et bedre liv.

Det var troen på mennesker som har viljen og drømmen om et liv utenfor fattigdom, men som er for fattige til å få lån i vanlige banker som satte økonomiprofessoren fra Bangladesh på sporet.
Han begynte et forsiktig eksperiment der han lånte penger til flere grupper fattige. De skulle forvalte pengene de lånte, og betale lånet tilbake med renter. Slik skulle de vise for seg selv og hele verden at det er mulig å starte på veien ut fra fattigdom. Alt de hadde behov for var et ønske om å gjøre noe, og litt penger i lomma. Og de klarte det. I dag er Yunus og Grameen Bank verdenskjent for sitt arbeid med å utrydde fattigdom i Bangladesh.
Fredsprisen har ytterligere understreket hvor viktig mikrofinans er i kampen mot fattigdom og for å bygge fred.

Strømmestiftelsen har i flere år rendyrket mikrofinans som en av våre hovedaktiviteter i kampen mot fattigdom. En evaluerings-rapport, gjennomført av Nordic Consulting Group, på bestilling fra Norad, sier følgende om Strømmestiftelsens mikrofinansvirksomhet:

"Ikke bare leverte Strømmestiftelsen all den informasjonen de skulle innen tidsfristen. Strømmestiftelsen leverte også nærmest all den informasjonen som var etterspurt. Den største aktøren fremstår således også som den mest profesjonelle".

Mikrofinans er komplekst og handler om fattige mennesker som får mulighet til å låne penger. Uten sikkerhet vil ingen vanlig bank ha noe med disse å gjøre. Strømmestiftelsen og flere andre tror på fattige menneskers vilje til et liv utenfor fattigdom. Og gang etter gang opplever vi at de klarer det.
Kort fortalt handler mikrofinans om banktjenester til fattige.

Noen kommer til banken med sparepengene sine, det kan være 50 kroner - 100 kroner eller mer. Noen vil spare, andre vil låne, mens andre vil bruke banktjenester som livs- og helseforsikring. Personen som låner er sammen med andre i en gruppe - gjerne fem, sju eller flere personer. Som gruppe står de ansvarlige overfor hverandre for å forvalte lånene og betale det tilbake innen den avtalte tidsfristen med en rente som i all hovedsak forholder seg til den veiledende renten i landet. Slik blir pengene vi - du og jeg - er med og gir til mikrofinans og Strømmestiftelsen aldri brukt opp. I stedet vokser og vokser midlene og sirkuleres hele tiden til glede for stadig flere mennesker som gjennom sine lån kommer ut fra fattigdom.

I Strømmestiftelsen hjelper vi mennesker i gang. Med hjelp av mikrofinans gir vi mulighet til et liv utenfor fattigdom. Mikrofinans skaper stolte mennesker som får troen på seg selv og et nytt liv utenfor slummen. Mikrofinans skaper stolte givere, mennesker som tar fattige mennesker på alvor. Muhammad Yunus startet dette viktige arbeidet. Nå får han fredsprisen. Verden har oppdaget mikrofinans og mikrokreditt. Vi skal være med å ta dette viktige arbeidet videre sammen med deg.

Rettferdig handel

2006-08-06T14:46:00.000-07:00

Vi aner ikke hvor heldige vi er, vi som er født i Norge. Vi vant mye og stort, uten innsats, i det store globale verdenslotteriet.

Å handle rettferdig er en utrolig enkel og fryktelig lite krevende måte DU kan gjøre at flere bønder og arbeidere i utviklingsland får en mer rettferdig lønn for arbeidet de utfører.

Kan dere ikke være så snille å kjøpe rettferdige varer, som for eksempel rettferdig kaffe. Finnes mange ulike typer slik at alle kan finne en de liker! I mange butikker finnes rettferdig sjokolade også, og jo flere som spør etter rettferdige produkter; jo flere produkter kommer og jo flere butikker tar dem inn! Disse varene står ofte på en egen hylle, let så skal du finne! Varene kan være merket enten "Fair Trade", eller "Max Havelaar". Akkurat nå er det 18 merker som har godkjente FairTrade varer i Norge. Noen av de mest kjente er kanskje Joh. Johannson (kaffe), Friele (kaffe), BAMA Gruppen (bananer), Lerum (appelsinjuice) og Confecta (te). Den gule Kjeldsberg kaffen er også FairTrade, og kaffen kommer fra et prosjekt i Øst Timor, støttet av Strømmestiftelsen!

(hentet fra http://www.maxhavelaar.no/)
Våre daglige gjøremål, som for eksempel å handle i butikken, kan ha en avgjørende betydning for livet til mennesker som lever på andre siden av jorda. Mange produsenter i utviklingsland får desverre for lave priser for produktene sine. De er dermed ikke i stand til å forsørge seg selv og sin familie. Prisene de får dekker ofte ikke familiens mest nødvendige behov for mat, utdanning og helse.

Max Havelaar og Fairtrade er en internasjonal merkeordning som garanterer at småbønder og plantasjearbeidere i utviklingsland får tryggere arbeidsvilkår og bedre priser for sine produkter. I Norge, som i mange andre land rundt om i verden, er Max Havelaar og Fairtrade et viktig redskap for å sikre produsenter i utviklingsland gode arbeidsvilkår og skikkelige priser for produktene deres.

Sandnes, Norge

2006-05-04T02:24:00.000-07:00

Hjemme igjen!

Blir i Oslo en god stund fremover fra august 2006 av ;)

Mus i hus

2006-04-26T06:36:00.000-07:00

Vi har hatt mus i huset. Eller rettere sagt i rommet. Vi delte den visst med naboene, men de brydde seg ikke så mye om den. "Yes, yes, even us, we have it". Da Kathrine spiste muselort i frokostblandingen, måtte vi ta affære. Nå er musen borte! Og den kommer aldri mer tilbake!

Trafikken i Kampala

2006-04-26T06:25:00.000-07:00

Amøber i magen

2006-04-26T06:14:00.000-07:00

Det er offisielt, jeg har amøber i magen. Ikke noe gøy siste uken det da. Men jeg går på superdyr lynkur, så vi satser på den virker kjapt.Min søster, Oddbjørg Deriaz; dip. trop. nurse, har fortalt meg at jeg ikke bare har amøber i magen, jeg har faktisk amøbedysenteri. Jeg har dysenteri! Ikke så gøy når man er syk, men litt gøy å ha hatt dysenteri da!

Og jeg ble frastjålet mesteparten av klærne mine. De hang til tørk utenfor huset vårt, og vips neste morgen var de borte. Jeg tenkte at denne gangen kunne jeg jo gå til politiet slik at jeg kunne få igjen på forsikringen, for det har jeg aldri gjort før. Men det er lettere sagt enn gjort i Afrika. I dag fikk jeg endelig politirapporten, etter 8 besøk på politistasjonen. Denne rapporten har kostet mye blod, svette og tårer, og til slutt da også 2000 ugandashilling. De ville jeg skulle betale 50 000 shilling, noe som er nærmere 200 kroner, men da nektet jeg. Jeg VET at en politirapport ikke koster 200 kroner uansett hvor du er. Så etter mye om og men og krangling og tusling frem og tilbake til politistasjonen borti veien fikk jeg endelig det jeg ville ha, og det var ikke langt på nært så dyrt som de ville ha det til. Og bare så det er sagt, den norske ambassaden hjelper ikke norske statsborgere så mye når de trenger hjelp.

FysioMarianne

2006-04-24T05:17:00.000-07:00

Fysioterapeut Marianne som er fredskorpser i Kenya var paa besoek i helgen. Hun jobber for CHRISC i tillegg til aa vaere fysioterapeut paa MYSA (og for Mathare United for dem som har hoert om det). Vi arrangerte workshop om forebyggende trening for fotballspillere for en lokalgruppe i Kampala og en anen gruppe i Luweero. Gruppene satte saa stor pris paa undervisningen, og vi endte opp med aa ha for lite tid, for det Marianne underviste om var virkelig nyttig og de hadde saa mange spoersmaal. Hun gikk gjennom et treningsprogram FIFA har utviklet for fotballspillere; F-MARC 11. Programmet bestaar av 10 treningsoevelser som legger vekt paa styrke, balanse og hopp- og landingsteknikk. De store fotballklubbene i Europa bruker dette treningsprogrammet som en del av oppvarmingen paa hver trening. Det har vist seg aa vaere svaert effektivt i skadeforebygging. Punkt nr. 11 er FAIR PLAY. Dette er utrolig viktig aa legge vekt paa her, fordi spillerne spiller roefft og hardt.

Naar jeg snakker med Marianne om fysioterapiting merker jeg hvor mye jeg faktisk savner det og hvor mye jeg gleder meg til aa begynne aa studere igjen neste aar. Og dette er virkelig positiv utvikling ;)

mr boda

2006-04-17T05:04:00.000-07:00

I dag klarte jeg endelig å overbevis bodaguttene (motorsykkeltaxisjåførene) utenfor huset vårt at navnet mitt IKKE er Mzungu (hviting), men faktisk Silje. Jippi! Så nå kan de rope Silje etter meg, ikke Mzungu. Et lite steg for meg, men et stort for menneskeheten...

Og så må jeg bare fortelle noe jeg glemte i forrige innlegg; vi var på safari med foreldrene våre, og sov i safaritelt midt i parken den natta. Flodhestene vandret rundt teltene våre hele natten og pustet og peste verre enn oss oppe på vulkanen. Innrøm det, det er litt tøfft å ha sovet midt blandt flodhester.

Varmt i Afrika?

2006-04-17T04:25:00.000-07:00

Man tenker at når man drar til Afrika skal man være varm. Alltid. Det stemmer forsåvidt som regel i Kampala, i dag for eksempel er det strålende sol og 34 grader. Men i Kisoro er det litt annerledes. Kisoro er en grenseby helt nede i sørvest hjørnet av Uganda. Store vulkanfjell skiller Uganda fra de to landene Congo og Rwanda, som jeg er helt sikker på alle har hørt om, både på godt og vondt. Mest vondt desverre. Vet ikke om jeg ville beveget meg inn i Congo der oppe i hvert fall. De måtte stenge en nasjonalpark der man kan se gorillaer fordi opprørsgrupper bortførte og drepte en turistgruppe. Men, uansett, når vi hadde foreldrene på besøk måtte vi jo ta dem med til Kisoro fordi naturen der er helt fantastisk, og fordi man kan gå tur opp på vulkanene. For dere som kjenner familien Stangeland vet dere jo at det som gjør livet verdt å leve for herr og fru er å få gå turer oppe i fjellet, og helst bestige enhver topp i sikte.

Turen vår til Kisoro var egentlig en jobbtur. Vi skulle besøke en CHRISC-gruppe og undervise i, som vanlig, forstehjelp og frisbee. Men det regnet (regntid), så gruppen kom ikke på tiden. Da måtte vi leke med barna rundt kirken i stedenfor. Og dagen etterpå besteg vi en sovende vulkan som heter Mount Gahinga og rager hele 3478 moh. Vi begynte på 1200 moh. Det er over en kilometer rett opp, bare så dere vet det, og det tok oss 8 timer. Alle kom opp, om enn litt svimle og hodeverkende og pustende og pesende pga høyden. På vei ned begynte det selvfølgelig å regne. Vi var jo i en tropisk regnskog (Mugahinga National Park, som egentlig har gorillaer, men de har for tiden immigrert over grensen til Congo. Ser ut som om Congo ikke er så farlig for gorillaer som for turister). Vi hadde med oss ikke mindre enn 4 væpnede nasjonalparkvakter, for vi kunne jo risikere å bli angrepet av ville dyr. Uansett, det regnet og regnet, jeg hadde ikke regnjakke og ble søkkvåt helt inn til huden, og selv om jeg altså er i Afrika skalv jeg av kulde da vi kom til hotellet. Og da er det ikke snakk om å dusje i kaldt vann. Nei, vi lar være å dusje, jeg og Kathrine, og drar på middagsbesøk til pastoren med 8 timers svette og tropisk regn og møkk på kroppen. Det blir for slitsomt å ta vare på sin egen personlige hygiene her, så vi lar heller være.

Besøksfest

2006-04-17T03:39:00.000-07:00

Både jeg og Kathrine har hatt besøk av foreldrene våre nå i det siste. Det var utrolig gøy å få vist folk rundt i byen vi kjenner og liker ganske så godt nå. Og det som var enda gøyere var at begge foreldreparene hadde med seg en haug med klær, leker og skoleutstyr til barna på Feed My Lamb. Vi hadde en "påskefest" siste dagen før påskeferien med foreldrene våre til stede. Barna sang først for oss, og etterpå fikk de gaver som bestod av sårt tiltrengte klær og sko og leker. Dere skulle sett gleden i øynene til disse barna når de får klær som er nye og rene og hullfrie. Det er i sånne situasjoner en ser at det faktisk er bedre å gi enn å få! Bamser og lego og hoppestrikker er ting ikke alle og enhver har her, i motsetning til hjemme. Til og med de største barna ble fra seg av glede ved synet av de magiske lekene. De blir nok godt brukt disse gavene, og ikke gjemt bort et sted eller kastet...

Vi aner ikke hvor heldige vi er, vi som er født i Norge. Vi vant mye og stort, uten innsats, i det store globale verdenslotteriet.

Gym på Feed My Lamb

2006-04-05T10:16:00.000-07:00

avskjedsfest allerede

2006-04-05T07:16:00.000-07:00

I går hadde de avskjedsfest for oss på døveskolen. Slutten på Ugandaoppholdet nærmer seg farlig fort. Skolene tar ferie nå før påske, så i går var siste gangen vi fikk jobbe med de døve barna. Vi fikk øvd oss på å si hade og takk på døvespråk, det er ikke bare bare skal jeg si deg.

2006-04-05T07:00:00.000-07:00

2006-03-21T06:23:00.000-08:00

Rafting II

2006-03-21T05:28:00.000-08:00

Vi har raftet i Nilen...Igjen! Jeg forstuet ankelen! Jeg elsker rafting, livet er herlig.

Vold avler vold

2006-03-17T07:24:00.000-08:00

I dag morges kom vi på Feed My Lamb, som vi vanligvis gjør på fredager. Det tar alltid en stund før læreren kommer, så vi begynte å leke med barna som gym undervisning; vi hadde slå på ringen, bro bro brille og boogiedansen. En av guttene ville ikke være med, så jeg gikk bort for å se hva som var galt. Han hadde bloduttredelser i det venstre øyet, store hevelser både under og over øyet (blekkøye kaller vi det i Norge, men på afrikanere ser man ikke blåmerker på samme måte som på hvite), og en fæl og blodig høyre stortå. Han sa til meg på Luganda (språket de snakker her i Kampala) at han hadde fryktelig vondt. Jeg tok ham med opp der vi bor for å rense såret hans, og da oversetter en av de eldste jentene som kan engelsk det han sier. Bestemoren som denne gutten bor hos hadde slått ham i ansiktet og tråkket på foten hans med skoen sin kvelden før, fordi han hadde kommet sent hjem. Dette er bare ett eksempel på ting vi ser nesten hver dag og som stikker i hjertene våre, men som vi ikke kan gjøre noen ting med. Her slår man barna for å lære dem lydighet. Vi kan ikke komme her og fortelle dem hvordan de skal oppdra barna sine. Det beste vi kan gjøre er å vise der vi jobber at vi ikke slår barna, men heller snakker til dem når de gjør noe galt. Barna på skolen er utrolig voldelige mot hverandre, og slår hverandre hardt når de krangler. Det har endt med neseblod mange ganger når vi har vært der hvis vi ikke oppdager krangelen tidlig nok. Det er vanskelig for oss å si til dem at de ikke har lov å slå når de ser hjemme at folk slår hverandre, og når slåing og pisking er avstraffingsmetoden som blir brukt på skolen når barna slår hverandre. Vold avler vold. Det skal ikke være lett…
Men selv om de er litt voldelige, saa er de jo fryktelig sote da...

Nuddelhuset

2006-03-13T03:43:00.000-08:00

Det ser ut som jeg faar plass i nuddelhuset til neste aar. Jippi. Alle hjerter gleder seg! Siden alle lurer saa faelt paa hva nuddelhuset er kan jeg fortelle at det er et kollektiv for 6 studenter i oslo, hvor Ruth Elise har bodd i 3 aar. Hun har jo flyttet ut, og mange andre ogsaa, saa jeg kjenner ikke saa mange av dem som skal bo der til neste aar, men det trenger ikke noedvendigvis gjoere noe. Det ligger i Nordahl Bruns gate, er nesten nabo med Blitzhuset. Det er veldig naert hoeyskolen, naert sentrum, og generelt veldig bra. Saa naa slipper jeg aa stresse med aa finne leilighet, og det er fint!

Kenya og MYSA

2006-03-13T02:57:00.000-08:00

Naa har jeg akkurat kommet hjem fra en liten svipptur til Kenya. Jeg dro for aa vaere sammen med de norske, osloutdannede fysioterapeutene Bjarne og Marianne et par dager. Disse er Fredskorpsere og jobber paa MYSA (Mathare Youth Sports Association) i Mathareslummen i Nairobi. Det var veldig goey aa vaere med dem paa MYSA der de behandler og har kurs for ungdommer i idrettsskader, og ogsaa paa loerdag da Marianne og jeg var fysioterapeuter paa Bildoy bibelskole CHRISC fotballcup i Nairobi. Desverre ingen roekede korsbaand eller skadede menisker, men en hamstringstrekk og en lett ankel reforstuing fikk jeg behandle. Det var veldig goey aa vaere paa cupen, jeg har jo aldri vaert paa en fotballcup foer i mitt liv (!). Men en hel dag ute i solen uten solkrem setter sine spor i mitt fremdeles saa hvite ansikt. Glad jeg ikke fikk 2gradsforbrenning og vannblemmer jeg, for det var rett foer. Jeg er fremdeles tomat to dager etter.

Feed My Lamb

2006-02-28T10:04:00.000-08:00

Vi er lærere for førskolen og førsteklasse på Feed My Lamb to dager i uken nå. Det er utrolig spennende å være lærer, men også veldig vanskelig til tider, spesielt siden barna ikke snakker engelsk. Vi prøver så godt vi kan å lære dem engelsk og matte. Det går sakte med sikkert fremover både for oss og for barna. Jeg har blitt så glad i noen av disse barna, og det er dem jeg kommer til å savne mest fra Uganda når jeg drar her fra. Her er et par bilder av noen av disse utrolig fantastiske barna, som selv om de ikke har så mye har en livsglede større en jeg noen gang har sett i Norge.

LRA

2006-02-28T04:52:00.000-08:00

Vi skulle egentlig paa en CHRISCtur opp til Lira i Nord Uganda i mars, Henry, Kathrine og jeg. Henry er Sports Officer i CHRISC og skulle trene noen lag, jeg skulle undervise lokalgrupper i forstehjelp og Kathrine skulle undervise i frisbee. Nord Uganda har slitt med borgerkrig i over 20 aar. Det er Lord's Resistance Army (LRA) som herjer der oppe. De sier de kjemper for et land styrt av en regjering som folger de 10 bud. Hva naa enn det betyr. Saa har det seg saann at LRA har en lei tendens til aa drepe hvite de ser. Hvite er jo ofte hjelpearbeidere, og det kan man ikke ha noe av. Hvite blir advart mot aa dra opp i regionen, saa jeg og Kathrine bestemte oss for aa droppe turen og la Henry dra alene.

Borgerkrigen i Nord Uganda er en glemt konflikt man hoerer lite om hjemme i Norge. Men her har jeg funnet litt info om den over 20 aar lange borgerkrigen:

The Lord's Resistance Army (LRA), blir ledet av Joseph Kony, og herjer i Nord Uganda fra baser i Soer Sudan. Tidligere har man trodd at Sudan stottet LRA, fordi Uganda visstnok stottet Sudan People's Liberty Army (SPLA), som er opproerere og kjemper mot Sudan's regjering. Men i 1999 ble det underskrevet en avtale mellom de to landene at de skulle slutte aa stoette hverandres opproerere.

I utgangspunktet var Joseph Kony ute etter regjeringsstyrkene, men begynte aa angripe sivile da han fikk styrker mot seg. LRA er kjent for sin brutalitet. Naar de dreper, dreper de alle, ogsaa babyer. De kidnapper sivile, spesielt barn og unge, og tvinger dem til aa kjempe som barnesoldater. Det er ogsaa rapportert at de har kidnappet unge jenter og brukt dem som slaver eller handelsobjekter til vaapenhandlere i Sudan. Internasjonale humanitaere organisasjoner og lokale NGO hjelpearbeidere blir sett paa som en trussel, og er derfor et maal for LRA. Mange kidnappede barn har roemt eller blitt sluppet fri, men NGO'ene antar at rundt 3000 barn fremdeles holdes fanget av LRA. Kony har drept utrolig mange mennesker fra sin egen stamme, Acholi, fordi han mener at de som ikke stoetter hans sak maa "renskes bort". Selv om de har mindre aktivitet enn de hadde noen aar tilbake, er omraadet de kjemper i blitt stoerre. LRA sies aa oenske aa overta styret i Uganda, men de er visstnok ingen stor trussel for regjeringen.

Den Ugandiske haeren har forsoekt aa stoppe rebellene i 20 aar uten aa lykkes. President Museveni, som har vaert president i 20 aar, og naa nettopp vant valget slik at han blir sittende i 5 aar til, har blitt kritisert for ikke aa gjoere nok for aa stoppe krigen. Haeren og regjeringen mener at det er nytteloest aa forsoeke aa snakke med Kony, fordi han ikke har noen egentlig agenda aa diskutere.
(kilder: http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/africa/3462901.stm og http://www.globalsecurity.org/military/world/para/lra.htm)

Stroem er en luksusting

2006-02-27T03:35:00.000-08:00

Lake Victoria blir delt av 3 land; Uganda, Tanzania og Kenya. Det er meningen at alle landene skal ha lik rett til vannet fra denne sjoen. For noen aar siden skrev landene en kontrakt paa hvor mye vann som kan brukes/tappes fra Lake Victoria. Paa grunn av at all elektrisiteten Uganda lager og bruker kommer fra to demninger i begynnelsen av Nilen, har visst Uganda tappet for mye vann for aa kunne moete det oekende stroemforbruket. Dette er en av grunnene til at innsjoen har sunket over 4 meter de siste aarene. Nilen begynner i Uganda, og hvis man bruker opp for mye av vannet kan det faa katastrofale foelger for Egypt og de andre landene Nilen bruker 3 mnd paa aa renne gjennom foer den renner ut i middelhavet. Uganda har vaert noedt til aa kutte ut nesten 50% av stroemproduksjonen naa i det siste. Naar landet i tillegg til all elektrisiteten det bruker selv, selger elektrisitet til Kenya, sier det seg nesten selv at det umulig kan vaere nok. Saa naa har vi 'loadshedding', dvs ingen stroem annenhver dag. Vi har stort sett stroem i 24 timer fulgt av ingen stroem i 24 timer der vi bor, med det kan variere, noe som gjoer det vanskelig aa planlegge. Saa vi spiser mye ute for tiden!

Valget

2006-02-21T03:23:00.000-08:00

Naa naermer valget seg fryktelig, og det merkes godt. Naa er det stort sett opptoyer og skyting hver dag her i Kampala. Det merkverdige er at det bare er opposisjonsgruppene, som ikke stoetter presidenten, som bli skutt paa. Hmmm...Lurer paa hvorfor? Nei, demokratiet i dette landet kan man sette et sporsmaalstegn ved.
Vi har faatt kriseplan og evakueringsplan fra ambassaden, og beskjed om aa holde oss inn 23 februar som er valgdagen, og noen dager etter ogsaa. Vi faar se...Alt kommer helt sikkert til aa gaa greit, men man boer visstnok ikke bevege seg nede i byen saa mye.
Vi har vaert saa heldige aa faa laane et fantastisk flott hus en uke, saa hvis vi bare har stroem kan det gaa greit aa vaere inne noen dager. Hvis ikke...KJEDELIG!

Trening paa Country Cluben

2006-02-09T05:52:00.000-08:00

Jeg og Kathrine har blitt hyppige hengere paa Kabira Country Club i Kampala. Vi fant ut at vi maatte begynne aa trene, og dette er eneste mulighet; en Country Club. Vi passer IKKE inn der vi kommer i hjelpearbeiderklaerne og hjelpearbeiderhestehalene vaare, men det er jo veldig bra aa trene litt da. Og det er eneste gangen i mitt liv jeg kommer til aa ha raad og lov til aa henge paa en Country Club tror jeg. Men uansett, jeg skal fortelle om en treningsopplevelse jeg hadde her om dagen. Vi har trent noen ganger naa, og jeg tok det i begynnelsen ganske med ro fordi jeg vet hva 3 mnd uten noe saerlig trening gjoer med styrken og kondisen til de fleste mennesker. Men etter aa ha trent noen ganger tenkte jeg at naa var jeg klar til aa ta i som jeg gjorde i Norge, og lesset paa med like mye vekter som jeg er vant med. Men det var ikke saa lurt. Et varmt tropisk klima kombinert med tap av muskelmasse og trening med tunge vekter var mer en kroppen min taalte, saa jeg ble skikkelig daarlig og kvalm og maatte sette meg ned og avbryte treningen for ikke aa besvime eller kaste opp. En trist dag for frk. Stangeland, en trist dag...

Sarah and Sharon

2006-02-09T05:42:00.000-08:00

Bryllup

2006-02-09T05:14:00.000-08:00

Vi har vaert i bryllup i Afrika. Jeg tror det var Barbie og Ken's!

I bryllup i Afrika spiser man med hendene

Jeg vil ogsaa komme i bryllup med en levende bryllupsgave

Valg i Uganda

2006-02-02T05:01:00.000-08:00

28 februar er det presidentvalg i Uganda. Ja, og lokalvalg og parlamentsvalg i tillegg, men vi legger mest merke til presidentvalget naa under valgkampen. Dette er det foerste flerpartivalget i Ugandas historie.

Det er kun to presidentkandidater som har store nok parti bak seg til at de har en reell sjanse i valget. Den foerste er naavaerende president Gen. Yoweri Museveni fra partiet National Resistance Movement (NRM). Museveni har vaert president i Uganda i 20 aar naa, og mange (de fleste vi kjenner) kommer til aa stemme NRM fordi det er trygt og man er sikker paa hva man faar, og ogsaa fordi de er redde for hva som kan skje hvis Dr. Col. Kizza Besigye, som er den andre aktuelle presidentkandidaten, vinner. Besigyes parti er Forum for Democratic Change (FDC). Vinner Museveni er det store sjanser for at Besigye lager troebbel, og vinner Besigye, kommer Museveni til aa lage troebbel. De vi har snakket med sier at med all sannsynlighet kommer Museveni til aa vinne valget. Det kan hende at han vinner rettferdig, men han kommer antakelig ikke til aa gi opp makten saa lett selv om han ikke skulle vinne, og da blir nok ikke Besigye glad.

Jeg og Kathrine stakk innom ambassaden i dag og fikk utlevert en stor konvolutt som var tydelig markert med 'deliver by hand'. Vi aapnet det i spenning og fant en diger lefse med 'emergency plan' for alle nordmenn i Uganda dersom uroligheter skulle oppstaa i tilknytning til valget. Saa ta det med ro alle sammen, hvis det blir problemer ordner ambassaden opp for oss! Det er i hvert fall saann at de fleste ikke tror det kommer til aa bli noen nevneverdige opptoeyer eller problemer, og i hvert fall ikke krig. Mens andre flykter byen og mener krigen kommer uansett. Jeg vet ikke jeg...Forrige valg gikk helt greit!

Ellers er det mye smoering og gaver ute aa gaar naa i forkant av valget. Bodaboda er en motorsykkel eller en sykkel som man har slengt en pute bakpaa, og som fungerer som taxi. Et par bodaboda stasjoner (dvs ganske mange bodamenn) her i Kampala har blitt utstyrt med flunkende nye roede eller blaa TVS motorsykler, saa der har i hvert fall en av presidentkandidatene sikret seg noen stemmer. Opptil flere av disse nye fine motorsyklene har fine klistremerker med 'I vote for Museveni' paa. Det er ogsaa mulig at noen av de andre presidentkandidatene, som ikke har fullt saa store sjanser til aa vinne, f.eks Mr John Ssebaana Kizito fra Democratic Party, har spandert bort noen sykler ogsaa. Disse ryktene er forovrig ikke bekreftet, saa jeg sier ingenting for sikkert.

Andre presidentkandidater er enken etter nylig avdoede president og diktator Dr. Apollo Milton Obote; Mrs Miria Kalule Obote, fra partiet Uganda People's Congress (UPC). Hun begynner foroevrig aa dra paa aarene. Siste jeg kan nevne er en uavhengig kandidat som heter Dr. Abed Bwanika.

For aa vaere aerlig; jeg haaper og tror Museveni kommer til aa vinne. Han har sittet altfor lenge, det er sant, men det er saa enkelt og greit hvis vi slipper forandringer mens vi er her!

Special hire taxi

2006-01-31T04:19:00.000-08:00

Naa skal jeg fortelle om en taxitur jeg og Kathrine hadde ut til Entebbe denne helga. Vi skulle besoeke noen der ute, og bestilte en special hire taxi siden vi ikke helt visste hvor vi skulle. Dette er Afrika, saa foerst maatte vi sitte paa gaten og vente i 1,5 timer foer taxien kom og hentet oss. Han hadde visst punktert eller noe. Vi har ikke sittet lenge i taxien foer taxisjaafoeren spoerr om vi kan kjoere bil. Ja svarer begge to, godtroende og intetanende som vi er. Ja det var jo fint sier taxisjaafoeren, for han skal hente motorsykkelen sin paa en washbay der ute et sted, og da kan jo bare en av oss bare kjoere bilen til der vi skal...Vi flirer litt og tror han tuller, men det gjoer han ikke. Etter en stund kjoerer han inn til siden, gaar ut for aa hente motorsykkelen, og jeg maa fram i foerersetet. Her kjoerer man paa venstre side av veien, saa alt er speilvendt. Jeg sitter bak rattet paa hoeyre side av bilen og maa foerst proeve meg litt fram med giren; maa jo bruke venstre haand og det er ikke bare lett skal jeg si deg, og saa kjoerer jeg av gaarde. Uvitende om hvor vi skal er jeg fullstendig avhengig av at taxisjaafoeren paa motorsykkelen klarer aa komme seg foran bilen for aa vise vei. Det gaar noen minutter foer han tar oss igjen, men da skal han til gjengjeld toeffe seg forferdelig og steile med sykkelen og greier. Men han klarte aa unngaa aa kraesje, og det gjorde jeg ogsaa, og vi kom oss trygt frem til slutt. Saa naa har jeg kjoert bil (eller taxi for aa vaere noyaktig) i landet hvor ingen folger trafikkreglene, hvor den sterkestes rett gjelder, og hvor man maa se opp til venstre for aa se i speilet hva som skjer bak.

Baby Joseph

2006-01-11T06:40:00.000-08:00

Det er utrolig bra aa vaere tilbake i Kampala og jobbe igjen. Vanligvis underviser vi paa en skole 2 dager i uken, men siden de har sommerferie her naa gaar jo ikke det. Saa naa jobber vi 3 dager paa babyhjemmet istedenfor 1, og det passer meg helt utmerket. Det som er min store bekymring for tiden er at min favorittbaby paa Sanyu's ligger paa sykehuset naa. Han har HIV og har ogsaa faatt malaria, og dette er ingen god kombinasjon. Jeg elsker denne ungen og vil adoptere ham med meg hjem til Norge. Men det ser ut til aa bli litt vanskelig...

2006-01-09T07:54:00.000-08:00

Taxiparken i Kampala...forstaa systemet den som kan

CRO Mbale (Child Restoration Outreach)

2006-01-09T07:35:00.000-08:00

Stein Bjarte's lille baby

Tungt aa lage pocho (maismelgroet) til mange mange barn

Zanzibar

2006-01-09T07:19:00.000-08:00

Zanzibar er like nydelig som alle vil ha det til

Ville du gaatt opp denne trappen etter en storm?

2006-01-09T07:05:00.000-08:00

Julepynten i afrika er ikke noe saerlig

Vi spiste groet paa julaften vi ogsaa, saa det saa!

juleferien er ferdig....

2006-01-09T06:04:00.000-08:00

Nå er juleferien ferdig. Den har vært utrolig lang og utrolig bra. Og utrolig varm. Jeg kan ikke få sagt hvor varmt og klamt det er i Tanzania, Uganda er jo kaldt i forhold. Takk Gud for at jeg er i Uganda, ikke Tanzania!

Kathrine, Helga, Vigdis og jeg besøkte Kjetil og Stein Bjarte i Mbale et par dager, og fikk være med på CRO (Child Restoration Outreach) julefesten, før vi satte oss på Scandinavia Express bussen til Tanzania. Fantastisk buss forresten, kun 4 seter i bredden, ikke 5 som er vanlig her, og de viser til og med Jean Claud van Damme filmer, jeg bare sier det. Og bussen har Air Condition! Vi ble sittende på bussen i 24 timer før vi ankom Dar Es Salaam 22 desember. Per måtte snike seg forbi en Maasai-vakt for å få hentet oss ut av bussen, men utenom det gikk turen knirkefritt. 23 desember våknet jeg av at Kathrine hoppet i sengen på hotellet og sang bursdags-sang for meg. Veldig kjekt!

De første dagene på Zanzibar bodde vi på et rolig sted på sør-øst kysten. Zanzibar er like fantastisk nydelig som man ser på bilder på postkort! Lange hvite strender, palmer og grønnblå sjø. Hotellene og restaurantene langs strandkanten er utrolig flotte, men man skal ikke gå lenger enn et par hundre meter fra stranda før man kommer til fattige landsbyer som står i stor kontrast til de rike turiststedene. Heldigvis er det mange av menneskene på Zanzibar som kan livnære seg ganske bra på turismen, ved å tilby f.eks massasje, hennamaling, fletting av hår, snorkling etc. på stranda. Turismen er bra for noe i hvert fall.

I romjulen flyttet vi til nord-vest kysten av Tanzania. Her var det enda flere turister, og vi møtte til og med en skokk andre norske fredskorpsere en kveld. Og for fysioterapeutene blant dere: jeg møtte praksisveileder Sofia som var på ferie der også. Her fikk vi snorklet, bade ordentlig, uten å måtte gå utover i vannet i 15 minutter før vi kunne svømme, og Kathrine fikk dykke en dag. Det var skikkelig rart å være blant så mange hvite hele tiden, jeg er ikke vant til det lenger. Det tok en stund før ingen av oss ropte ”Mzungu” hver gang det dukket opp en annen hvit person.

Før nyttårsaften dro vi til Stonetown, som er gamlebyen på Zanzibar. Der var det utrolig nydelig; med mange trange gater å gå seg vill i; store, tunge tredører med inngravert mønster; og gøy turistbutikker hvor man kan bruke mye penger. Noe vi også gjorde alle sammen ;) Nyttårsaften var en skuffende greie, ikke noe fyrverkeri eller noen ting. Men hva kan man forvente seg på en muslimsk øy? Vi fikk i hvert fall god mat. Spiste fisk hver dag på Zanzibar, kjempegodt. Måtte fylle opp sjømatkvoten min for dette året, for man får ikke noe særlig bra fisk i Uganda.

De 4 andre Uganderne dro tilbake til sine respektive praksissteder 3 januar, mens jeg og Kathrine ble igjen hos Jon og Per i Tanzania noen dager til. Vi dro på safari, og jeg fikk til og med sett elefanter for første gang i mitt liv. Utrolig kjekt! Bussturen vår tilbake til Uganda tok 28 timer. Det er lenge, men vi kjørte forbi Mount Kilimanjaro på kvelden da toppen ikke var dekket av skyer, og det var jo kjempetøft. Og så måtte bussen stoppe for en sjiraff på veien, noe europeere kanskje synes er litt mer underholdende enn afrikanere.

Ferien har vært utrolig bra, men det var også veldig bra å komme tilbake til Uganda. Ikke bare fordi det ikke er så varmt her, men fordi det var så kjekt å komme tilbake til vennene våre her. Det var også veldig bra å begynne å jobbe igjen. Vi hadde vår første dag på Sanyu Babies Home i dag, og jeg elsker den jobben.

Juleferie

2005-12-19T00:29:00.000-08:00

Det er 19 desember og jeg har juleferie. Jeg og Kathrine dro fra Kampala paa fredag og er hos Kjetil og Stein Bjarte i Mbale fram til onsdag. Da skal alle 6 Ugandamenneskene dra paa en 24 timers lang busstur gjennom Kenya til Tanzania, hvor vi skal besoeke Jon og Per. Det er merkelig lite som minner om jul her, ikke noe saerlig julepynt, og saa er det jo altfor varmt. Vi har vaert velsignet med regntid fra vi kom til Uganda og frem til naa, men den siste uken har det ikke regnet noen ting og det er blitt ufattelig varmt om dagene. Vi orker mindre og mindre og svetter mer og mer. I Tanzania og Zanzibar er det for oevrig enda varmere, mn da har vi i hvert fall sjoe og haaper den skal redde oss fra hetesjokk.

Vi er heldige og har en kokk lett tilgjengelig (Stein Bjarte), og han har bestilt lammelaar fra Kampala (dvs. at d er moert, ikke seigt som alt annet kjoett du faar her) til oss til tirsdag. Og mor var saa snill og sendte meg oppskrift paa pepperkaker som vi har laget, saa vi proever aa faa til noen julelukter i huset til guttene om dagen. Helga baker broed, som den gode husmoren hun er. Vi har med oss en pose med ferdiggroet som vi skal proeve aa faa til aa lage paa julaften paa Zanzibar, med mandel i og greier, det blir stas! Jeg maa vel si at jeg savner juleforberedelsene som jeg vet alle holder paa med hjemmet, moerket og kulden og alt det andre som i nordmenns hoder hoerer julen til. Men jeg skal ikke klage, jeg vet at de fleste misunner meg varmen og solen her nede, saa jeg skal proeve aa nyte det til fulle. Spesielt paa Zanzibar naar vi kan bade ;)

Og en ting til; guttene har dusj i huset sitt, det er jo helt fantastisk! Jeg er ren!

Vi hadde egentlig tenkt aa komme tilbake fra Zanzibar 3 januar, men veilederen vaar sa ettertrykkelig at nei, vi burde komme 8 januar. Sier jo ikke nei takk til litt ekstra ferie siden vi vet vi har lite aa gjoere i januar, saa vi blir igjen i Tanzania noen dager ekstra. Kommer til aa vaere superturister! Vi blir ikke saerlig brune i Uganda, men kanskje paa Zanzibar?

Da gjenstaar det bare aa oenske alle en riktig god jul, og et velsignet nyttaar.

Stor klem fra Silje

Rommet vaart...og det er ikke stoerre enn det ser ut heller

2005-12-14T06:19:00.000-08:00

Julefest paa Feed My Lamb

2005-12-14T05:57:00.000-08:00

ABC or D

2005-12-14T05:38:00.000-08:00

Aids er som kjent et stort problem i Afrika, og i Uganda er det over 4% av befolkningen som har HIV. Heldigvis har Uganda klart aa bekjempe den stoerste spredningen av viruset, gjennom undervisning og store nei til sex foer ekteskapet kampanjer. Vi ser mye til ABCD kampanjen, de har satt opp store skilt overalt i byen. A staar for Abstain, B for Be faithful, C for use Condoms, og D for or Die. Dette skiltet er fra en av barneskolene vi jobber paa. De proever aa laere opp barna helt fra de er smaa, smaa drypp hele tiden. Usikker paa hvor mye det egentlig funker, men det er jo sikkert verdt et forsoek!

Rafting og strikkhopping

2005-12-04T10:34:00.000-08:00

Jeg er fullstendig klar over at jeg egentlig skal skrive mest om arbeidet vi gjør her nede i denne bloggen. Men i det siste har vi vært litt turister, både i forkant og under InField Kurset. Vi har hatt besøk av Act Now og Fokus studenter fra andre deler av Uganda, Tanzania og Kenya, og lærerne Wenche og Tone fra Hald Internasjonale Senter i Mandal. De aller tøffeste av oss dro på rafting og strikkhopping mandagen før kurset begynte, og her kommer skrytebildene!

Silje flyr som fuglen!

Å nei, vi kommer til å kantre!

adressen min

2005-11-25T03:07:00.000-08:00

Naa har d seg jo saann at det naerme seg jul, og i den anledning vil eg gjerne opplyse alle om at eg lettest kan naas paa foelgende adresse:

Silje Stangeland
c/o Strommefoundation
Plot 25, LRV 235
Folio 3 Bukoto Street
P.O.Box 27200
KAMPALA
UGDANDA

Afrikanske veier - umulig å kjøre på både med og uten firehjulstrekker

2005-11-24T05:43:00.000-08:00

Uganda - Pearl of Africa (Winston Churchill)

2005-11-24T05:11:00.000-08:00

Byen Kisoro i sør-vest Uganda

2005-11-24T04:56:00.000-08:00

Chrisc-tur til Kisoro

2005-11-24T04:06:00.000-08:00

Bildet viser Chrisc-gruppen i Rutaka sammen med den tøffe britiske misjonæren Reverand Jenny Green som har satt igang mikrofinansprosjektene innen Chrisc.

Vi har nettopp vært på en ukelang tur med Chrisc national office, dvs. Emmanuel, Henry, Kathrine og meg. Det var en dramatisk begynnelse på turen med bilulykker (ja, i flertall, fordi folk her nede KAN IKKJE KJØRE!)og punkteringer. Etter en 12 timers lang kjøretur kom vi likevel trygt fram til Kisoro, som jeg tror må være Ugandas vakreste sted. Det ligger helt nede i Ugandas sørvest-hjørne, og grenser til både Congo og Rwanda.
Målet med turen var å besøke ulike chrisc-grupper i Kisoro og omegn for å se hvordan de driver arbeidet. Jeg ble utrolig positivt overrasket over å se hvor bra mange av disse fattige kirkene driver ungdomsarbeidet. I tillegg til å drive Chrisc sport og evangelisering, har de også satt i gang mikrofinansprosjekter for medlemmene, dvs smålån til ungdommene. Da kan de investere i noe som de siden kan tjene penger på. Eksempler på prosjekter var å kjøpe en geit som medlemmene fikk låne. Da kan de selge eller bruke melken geiten gir, og hvis geiten tilfeldigvis skulle få en geitekilling, fikk de beholde killingen mens de gir geiten videre til en annen. Andre prosjekter var å kjøpe symaskiner og ha sykurs for medlemmene slik at de kan starte skredder-bedrifter, de kan kjøpe inn matvarer i store kvantum og siden selge litt dyrere, ++. I tillegg til å drive evangelisering driver altså Krik (Chrisc) med hjelp til ungdommene her slik at de lettere kan få nok penger til å leve for.
Jeg og Kathrine bidro til å lære gruppene nye leker og frisbee, og jeg underviste i førstehjelp igjen på en ledersamling.

Jeg underviser i førstehjelp på Chrisc-konferanse

2005-11-12T06:58:00.000-08:00

Slik ser bygningen til skolen Feed My Lamb ut

2005-11-12T06:29:00.000-08:00

Feed My Lamb

2005-11-12T06:17:00.000-08:00

Onsdag 9. november 2005
I dag våknet Kathrine og jeg lykkelige over at vi endelig skulle få være med å undervise på skolen Feed My Lamb, som er en primaryschool for fattige og foreldreløse barn der vi bor. Vi gikk over til skolen og begynte å leke med barna bare for å sette dem i gang med noe. Klokken ble kvart over åtte, og skolen skal egentlig begynne klokken åtte. Vi lekte bro-bro-brille til stor glede for barna, spesielt den gruppen som vant drakampen. Klokken ble ni, og vi lurte på hvor det ble av teacher Anett, som har ansvaret for skolen. Til slutt spurte vi veilederen vår hvor teacher Anett var, og hun fortalte at hun var på kurs i dag og i går. Derfor var de 50 barna som har et alderspenn fra 5-14 år vårt ansvar alene, vi måtte bare undervise dem i hva vi ville. Hun beklaget at hun hadde GLEMT å fortelle oss det da vi snakket med henne i går.

Selv om vi var helt uforberedt på å ha ansvaret helt alene vet disse jentene råd vet du. Først tok vi dem med bort til fotballbanen for å ha gym. Vi har med oss noen baller fra krik Norge, så vi lot dem spille fotball, nettball (dumt jentespill), og lekte stiv heks med de som ikke ønsket noen av delene. Da vi svettet altfor mye og ble for slitne gikk vi tilbake til klasserommet og hadde geografiundervisning om Norge for hele gjengen. Vi viste på kart og viste lysbilder på laptopen min, forklarte om snø og ski og bading, noe gjengen her er litt ukjente med.

Etter en fantastisk geografitime skjedde noe litt dumt, det brøt ut slåsskamp mellom to gutter om fotballen. Han ene begynte å blø neseblod før vi klarte å skille dem. Da ble det en pause i undervisningen med tur opp til sjefen med de to stakkars urokråkene. Da han som hadde slått måtte knele ned foran sjefen vår begynte vi å bli nervøse at de skulle bli fysisk avstraffing. Rett før vi ropte nei og løp ut av rommet sammen med gutten ble vi fortalt at det bare skulle være en rolig alvorsprat, og vi slappet av og observerte med stoisk ro mens hjertene våre banket og hamret.

Da vi tok opp igjen undervisningen etterpå lurte vi litt på hva vi kunne undervise i. Barna har jo så stort aldersspenn, og lærebøker har de ikke. Læreren har ikke undervisningsbøker en gang, for det er for dyrt. Så vi ble enige med veilederen vår at formgiving var svaret. Vi gikk ned i sumpen, hentet opp noe leire og lot hele gjengen lage kopper og skåler. Helt utrolig hvor mye vi husker fra barneskolen når vi bare må. Koppelaging gikk som en lek når leiren bare hadde tørket litt. Kathrine underviste i koppelaging; først lage bunn, så rulle tynne pølser som man legger rundt bunnen oppover så høyt man vil. Utrolig kjekt!

ord

2005-11-12T06:10:00.000-08:00

Som dere alle sikkert vet er de 3 mest brukte norske ordene;
- ”jah” på innpust
- ”hæ”
- og ”dugnad”
Tenk litt over det, det er ganske hyppig brukte ord!

I Uganda har jeg observert andre ord som brukes ofte, og de er som følger;
- ”eeh” i et tonefall betyr ja, og”eeh-eeh” i et annet tonefall betyr nei
- ”Sure?” som er et engelsk ord og egentlig betyr (er du) sikker, men her brukes det annerledes. Ugandere bruker det på samme måte som amerikanere ville brukt ”oh, really” eller ”wow”. Dette skjer ofte til Kathrine’s store fortvilelse når hun forteller noe opplagt, de spør ”sure?”, og Kathrine oppgitt og irritert himler med øynene og sier ”yes, I’m sure”.
- ”What?”. Dette er et ord som brukes fryktelig ofte. For eksempel når de skal forklare noe, og sier noe lignende som dette; ”So we did what?” (laaang pause uten at de venter et svar) ”We prayed!” Eller ”…to do sports and what and what”. De bruker altså ”what” for å forklare noe, hvor merkelig det enn høres ut.
- ”Yes” er også et mye brukt ord. Men når vi spør om noe og de svarer ”yes”, så betyr ikke det nødvendigvis ja. Som oftest betyr det at de ikke har skjønt det vi spør om og sier ”yes” istedenfor å si ”I’m sorry, I didn’t understand”. Ut av dette har vi allerede hatt mange misforståelser. Vi har spurt om noe og tror at alt er i sin skjønneste orden, men det er det altså ikke. Jeg tror vi må unngå -ja og -nei spørsmål!
- ”Fine” er kanskje favorittordet mitt her. Jeg sier ”Hi” og de svarer ”Fine”. Det svarer de alltid når de møter noen, uansett om vedkommende har spurt ”How are you” eller ikke. Veldig morsomt!

Silje, Sarah, James og Kathrine

2005-11-08T05:43:00.000-08:00

Det regner i Afrika også

2005-11-04T07:52:00.000-08:00

Idd og "boller"

2005-11-02T04:50:00.000-08:00

Dette er et land med mange religioner, og derfor ogsaa mange ulike helligdager. I disse dager er det slutten paa ramadan og derfor en helligdag som kalles Idd. Man vet ikke noeyaktig hvilken dag dette er, for det bestemmes av fullmaanen. Det er ingen som forteller oss om vi skal jobbe eller ikke, saa vi tar det paa feelingen og faar vennene vaare til aa hjelpe oss. I gaar kveld fant vi ut at Idd ikke var i dag og gjorde oss klar til en dag paa Feed My Lambs, en barneskole for fattige og foreldreloese der vi bor. Men de hadde visst bestemt seg for at i dag var helligdagen, selv om det egentlig er i morgen, saa hverken teacher Anett eller barna kom til skolen. Hva de gjoer i morgen naar resten av den muslimske verden har helligdag vet jeg ikke helt. Tror nok vi har fri i morgen ogsaa jeg.

Jeg og Kathrine benyttet i hvert fall fridagen vaar til aa bake boller sammen med to av barna paa skolen, Mokisa og Kristeen. De hang rundt skoleomraadet og saa ut som de kjedet seg veldig! Vi laget deigen paa slump og var saa stolte av resultatet, helt til vi smakte de ferdige "bollene" og fant ut at vi hadde laget rundstykker i stedet. Men sinnsykt gode rundstykker da!

I helgen faar vi besoek av Kjetil og Stein Bjarte som er Act Nowere i Mbale og Vigdis og Helga som er i Bushenyi (eller bushen om du vil). Det gleder vi oss utrolig mye til, blir kjekt aa vaere med noen andre norske naa. Vi skal vise dem hvor flinke vi er blitt til aa leve her i hovedstaden ;) Vi klarer oss HELT alene...nesten!

Sanyu Babies Home

2005-10-24T05:42:00.000-07:00

I dag har vi vaert paa Sanyu Babies Home som er et hjem for forlatte og foreldreloese barn fra 0-3 aar her i Kampala. Det bor rundt 40 barn paa hjemmet naa. De fleste har blitt forlatt paa sykehuset, i soppelkasser eller i veikanten av desperate moedre som ikke er gamle nok eller har nok penger til aa ta seg av et barn. Sakene meldes til politiet, men de klarer sjelden aa spore moedrene opp, saa barna blir overlatt til babyhjem, som for eksempel Sanyu's. Maalet er aa faa barna adoptert bort slik at de blir tatt vare paa av en virkelig familie og faar all den oppmerksomheten de trenger, men naar barna har blitt et par aar er det svaert vanskelig aa finne noen som er interesserte i aa adoptere dem. De faar bo paa babyhjemmet til de er 4 aar, og blir da overfoert til et annet barnehjem for videre oppfoelging. Det er mange volunteers som oss som kommer paa hjemmet i loepet av en uke for aa leke med barna og hjelpe til med stell etc. Naar vi kommer der strekker alle barna seg mot oss og bare lengter etter aa bli tatt opp, holdt rundt, lekt med og smilt til. De som jobber der gjoer en utrolig viktig og bra jobb, men de er saa faa og det er saa mange barn at det er helt umulig aa gi hver enkelt nok oppmerksomhet. Derfor er det en velsignelse for baade hjemmet og barna at saa mange frivillige kommer for aa hjelpe litt til. Det er utrolig spennende aa vaere der, samtidig som det ogsaa smerter litt aa se hvor utmagret barna er paa oppmerksomhet. Saa mitt maal for jobben der er aa hver gang konsentrere meg spesielt om et par barn og vise dem all den oppmerksomheten jeg kan de timene jeg er der hver mandag.

Annerledes!

2005-10-19T06:11:00.000-07:00

Ja, ting er annerledes her. Livet mitt er annerledes her. Jeg har plutselig blitt rik. Jeg er fremdeles samme gamle meg med stort studielaan og ikke saa mye penger, men siden jeg er hvit er jeg rik. Det er saann det er her, alle hvite er rike. Det er helt merkelig, jeg ser jo ikke paa meg selv som rik, men i forhold til de fleste som bor her er jeg jo faktisk det.
Mzungo er ordet som gaar igjen naar vi gaar ute i gatene her. Det betyr hviting (og riking kanskje ogsaa).

Vi har begynt aa jobbe og det er topp. Jobber paa Sanyu babyhjem paa mandager, doeveskole paa tirsdager, katedralskole paa onsdager, treplanting paa torsdager og som laerere i data (!) og gym paa fredager. Vi skal ogsaa jobbe en del med KRIK eller CHRISC sammen med Emmanuel Manishive som er Uganda's KRIK(CHRISC)-koordinator.

Ellers klarer vi naa aa komme oss rundt i Kampala paa egenhaand. Public transport her er minibusser som kalles matatu eller taxi. De kjoerer litt rundt forbi, det er vanskelig aa forstaa systemet, men saa lenge vi vet hvor vi skal og kan uttale navnet paa stedet klarer vi oss bra. Og de er aerlige, ingen har proevd aa lure oss med prisen enda. Ellers har vi ogsaa proevd oss paa noe som heter bodaboda, det er motorsykler som tar med seg en (og av og til to) passasjer(er). Det er kjempegoey, men ogsaa livsfarlig siden vi kjoerer dritfort og uten hjelm, saa vi proever aa begrense vaar bruk av disse. De er ogsaa litt dyrere enn taxiene. En taxitur ned til sentrum her koster ca. 2 kr, ganske grei pris :)

Vi bor i et bittelite rom med akkurat plass til sengene vaare, et kjoeleskap og en komfyr. Vi har foreloepig ingen stroem, men den kommer nok snart. For noen dager siden hadde vi ikke vann heller paa to doegn, og da kjente jeg at livet var litt hardt. Ting tar tid i Afrika, men vi overlever jo, og da er alt bra!

Dere maa bare skrive mailer til meg, det setter jeg stor pris paa. Snakkis :)

Jeg og Kathrine lager Chapati

2005-10-12T08:33:00.000-07:00

Mitt Afrika

2005-10-11T01:57:00.000-07:00

Ja, det er helt utrolig, men sant! Vi kom oss trygt frem til Kampala, hovedstaden i Uganda, utslitte og troette, men med all bagasjen i behold! De foerste tre dagene bodde vi sammen med de 6 andre Oest-Afrika Act Nowerne for aa moete veilederne vaare og faa en rolig introduksjon til kulturen. Saa paa mandag dro alle fra oss (til henholdvis Mbale, Bushenyi og Dar es Salaam), og naa er det bare meg og Kathrine igjen i Kampala.

Vi skal naa i begynnelsen bli introdusert for de ulike prosjektene vi kan jobbe med, og siden velge litt hva vi vil gjoere. Vi har faatt sett hvor vi skal bo, et lite rom paa et womens education centre som heter Feed My Lamb. Rommet er ikke ferdig ennaa, det vil si ingen stroem og ingen ting, saa foreloepig bor vi hos veilederen vaar paa campus paa Uganda Christian University litt utenfor Kampala.

Vi blir tatt utrolig godt vare paa og har det veldig bra, utenom hver gang vi setter oss inn i bilen til veilederen vaar og frykter for livet hvert sekund av kjoereturen. Vet ikke helt om det er obligatorisk kjoereopplaering her, det virker nok ikke saann. Trafikkreglene er rett og slett bare det at du kjoerer paa venstre side og har vikeplikt for de som er stoerre enn deg, for da er det du som blir skadet hvis du kraesjer. Trafikklys: nei, rundkjoeringer: nei, koe: JA, upassende forbikjoeringer: JA!

Vi gleder oss utrolig mye til aa begynne aa jobbe begge to, og har planer om aa starte KRIK lag der vi bor. Vi har med oss en haug sportsutstyr og klaer som er klare til aa deles ut.

Jeg kommer til aa bli flyktelig flink til aa vente! Og til a takle at ting ikke blir som planlagt. Eller at ting ikke planlegges i det hele tatt kanskje. Og til aa dusje i kaldt vann!

Hakuna Matata! Det ordnar sig...det gor det altid!

Snakkes!

2005-10-03T11:53:00.000-07:00

Stavanger Aftenblad

2005-10-03T11:00:00.000-07:00

På grunn av vårt strålende engasjement for strømmestiftelsen og fordi vi jobber for en bedre verden har Stein Bjarte, Jon og jeg (alle studenter ved Hald Internasjonale Senter) blitt intervjuet av Stavanger Aftenblad. Her er den:

Kathrine

2005-09-28T11:49:00.000-07:00

Uganda

2005-09-27T09:03:00.000-07:00

Torsdag 6 oktober drar jeg til Uganda sammen med Kathrine. Vi skal bo og jobbe i Kampala, som er hovedstaden i Uganda.

Silje

2005-09-17T08:46:00.000-07:00